Tagged datalagringsdirektiv

Datalagring og supertrist sann kjærlighetshistorie

De siste dagene har jeg begravet meg i den nyeste boken til Gary Shteyngart (anbefalt av Oprahs bokklubb), Super Sad True Love Story, en fremtidsvisjon om ett anti-Amerika som ikke uten grunn får meg til å tenke hardt på debatten om datalagring som vi nå befinner oss i.

Jeg må innrømme at jeg forut for boken ikke har giddet bry meg så mye om denne debatten. Det er vanskelig å ta stilling til. For å sette oss inn i hva det dreier seg om, så summerer jeg hovedpoengene, hentet fra det siste nummeret av det fantastiske magasinet Aftenposten Innsikt. Med forbehold om at jeg ikke er noen ekspert:

Datalagringsdirektivet går ut på at informasjon om hvor, hvordan og med hvem du kommuniserer med på telefon, mobil og epost blir lagret, og at det også blir mulig å spore hvor du er når du bruker mobiltelefonen. Datamaterialet kan lagres i alt fra seks måneder til to år. Alle nordmenn blir omfattet av direktivet. For å få tilgang til dataen som er lagret, så må en domstol avgjøre at materialet skal utleveres, dette kan kun skje i saker med mer enn tre års strafferamme. Politiet må bevise at vedkommende mistenkes for noe kriminelt. Datalagringen skal være trygg, lagret under Personopplysningsloven, men det er bekymring for at informasjonen kan bli misbrukt dersom trusselaktører skulle få tilgang til systemene hvor dataene lagres.

Grunnen til at man vil ha dette datalagringsdirektivet, er for å gi politiet ett viktig verktøy i kampen mot kriminialitet, spesielt terrorvirksomhet og barneporno.

Det er motstandere og tilhengere av dette direktivet.

Tilhengerne mener at vi som ikke har noe å skjule, ikke frykter noenting, og at det viktigste er kampen mot kriminalitet. De mener at den voldsomme teknologiske utviklingen som har funnet sted de siste årene, medfører et økt behov for mulighet til å sikre elektronike spor som bevis, på lik linje med alle andre spor man sikrer fra ett åsted. Tilhengerne mener at det er ett samfunnsansvar å sørge for at man har metoder for å forhindre at for eksempel barneporno spres gjennom internett. Som motvekt til datalagringen foreslår de strengere regler for tilgang til dataene.

Motstanderne av direktivet mener at den grunnleggende, demokratiske friheten til å kommunisere fritt blir truet. De mener at staten ikke har rett til å overvåke oss, med mindre det HAR skjedd noe straffbart. Altså at vi ikke skal overvåkes, før vi har gitt noen en grunn til at vi skal overvåkes, ved å gjøre noe straffbart. De mener at vi skal behandles som uskyldige inntil det motsatte er bevist. Såvidt jeg ser det, så mener motstanderne at når først en grense er overtrått, så er det kort vei til å bryte de andre, og før vi vet ordet av det så befinner vi oss ikke lengre i en rettsstat, men i en politistat.

Jeg er usikker på hvilken side jeg stiller meg på. På den ene side, jeg har ingenting å skjule, og om noen ønsker å registrere hvor ofte og når jeg kommuniserer med familien og vennene mine, så er det meg helt likegyldig, så lenge jeg er sikker på at innholdet i kommunikasjonen fortsatt utelukkende avsløres for dem det gjelder, og ingen andre!

På den andre siden, hva skjer hvis jeg mot all formodning har en terrorist i min omgangskrets, uten at jeg vet det, og jeg er selvsagt uskyldig, men jeg sender likevel vedkommende bursdagshilsen og andre henvendelser med jevne mellomrom – blir jeg også mistenkeliggjort dersom vedkommende plutselig blir tatt for terroristvirksomhet?

Det handler selvsagt om hvor grensene går. Jeg ønsker ikke at min personlige kommunikasjon med andre mennesker skal avsløres utenat jeg godkjenner det. Motstanderne av direktivet er redd for at denne grensen blir den neste som ryker dersom man begir seg innover denne retningen. Så jeg heller kanskje mest mot motstandernes ståsted, selvom jeg svært gjerne vil bekjempe kriminalitet, terror og barneporno.

Ett annet aspekt ved alt dette, er jo fremtidsvisjonen beskrevet i boken til Shteyngart. USA år 2050. Hovedpersonen heter Lenny, er 39 år, i ferd med å bli gammel og i ett samfunn hvor ungdom er dyrket som det eneste som gjelder, så begynner han å bli desperat. Han jobber for ett firma som tilbyr en slags nanoteknologi som gjør at kroppens celler hele tiden fornyes, sånn at man kan leve evig. Selv er han for fattig til å gjennomgå behandlingen, men han har fortsatt håpet og drømmen. Å lese bøker blir ansett for å være gammeldags, fullstendig umoderne, du er en taper hvis du leser bøker, faktiske reelle papirbøker altså – bøker stinker faktisk. De er jo ikke i produksjon lengre, alt i dette samfunnet er elektronisk. Så sier man heller ikke at man skal gå på kafe, man sier at man skal gjøre noe i real life. Alle mennesker er utstyrt med ett apparat, og dette er koblet mot internett og streamer kontinuerlig data om hvem du er, til alle. Det mottar den slags opplysninger også.

Glem datalagringsdirektiver, i dette samfunnsscenarioet er alt du foretar deg, registrert i apparatet ditt, og alle disse opplysningene samles for å gi deg en score. Hver gang du går inn i ett rom fullt av mennesker, så registrerer apparatet ditt de andres score, og måler hvor du selv står, i forhold til dem. Når du har lyst til å vite noe om andre, så får du vite alt. Apparatet inneholder opplysninger om helsen din, om sexlivet ditt, pengene du eier, hvem du snakket med når, absolutt alt i livet ditt som kan registreres gjennom opplysninger du selv oppgir eller som blir innhentet av andre.

Lenny begynner å bli gammel og er dermed i ferd med å bli uattraktiv, og scorer dermed særdeles lavt på attraksjonsscore’n, som regel havner han på sisteplass i rangeringen av alle mennene i rommet. Da han skaffer seg en ung og sexy Koreansk kjæreste, så blir han automatisk litt mer attraktiv derimot. Menneskene i dette samfunnet jobber som regel i Media, eller Kreditt. Det er ett særdeles overfladisk og tomt samfunn, noe som særlig reflekteres i Eunice, Lennys unge kjæreste. Hun kjeder seg, og driver ørkesløst rundt omkring, til hun finner mening i Lenny som gir henne andre, mer substansielle verdier, fordi han er, vel, litt gammeldags.

USA har blitt til en politistat. Økonomien har, eller er i ferd, med å kollapse helt, og Kina er i ferd med å ta over. Militære færer rundt omkring og leser av menneskenes apparater. Har du ikke noe apparat så blir du slept av gårde og ingen hører fra deg (selvsagt).

Jeg skal ikke avsløre hvordan det hele ender.

I grunn ved jeg ikke hvordan jeg stiller meg til datalagringsdirektivet. Men jeg ønsker meg ikke den fremtiden som beskrives i Shteyngarts bok. Det er selvsagt en absurd virkelighet, satt på spissen. Det finnes ingen hemmeligheter og mennesker får verdi gjennom apparatet de går rundt med. Som avslører absolutt alt om deg selv til alle. Menneskene reflekterer ikke over dette, det godtas bare at alle har noe med hva du tjener, hvor mye du veier og hvem du har sex med. Les boken og finn ut selv hva du mener! I tillegg til å være ett godt innlegg i datalagringsdebatten, så er kjærlighetshistorien mellom Lenny og Eunice underholdende, og forestillingen om USA på randen av kollaps er fascinerende og spennende.

Foreløpig finnes ikke boken på norsk, men jeg tror nok den vil bli oversatt.

Photobucket