Kjære bestefar

Da du ringte i går, ble jeg veldig glad. Det var så godt å høre stemmen din, grov i målet, med Hardanger-dialekt som uttaler R-en så tydelig. Det var som å snakke med min egentlige bestefar igjen, selvom han døde for flere år siden og ingenting bringer ham tilbake uansett hvor mye hjertet mitt verker av savn.

Jo, du trengte hjelp til å finne kilden til en påstand om tittelen på en bok i et leksikon du leste. Jeg søkte litt rundt om kring, men fant ikke treff før jeg etter noen minutter fikk et forslag til en alternativ tittel i Nasjonalbibliotekets søketjeneste på Internett. Jeg hadde ikke lyst til å legge på røret, for jeg var allerede overveldet av minner om en kjær bestefar og dessuten likte jeg at du selv om du er så godt voksen var så brennende opptatt av ungdommen. Ungdommen klarer ikke tilegne seg lærdom lenger, ikke sånn som før, sa du, jeg snakker tross alt fem språk, dagens ungdom har ikke sjanse til å matche meg. Det er ikke så vanskelig å være enig, sa jeg da, vi trenger vel ikke lære oss noe som helst, all verdens kunnskap er kun noen tastetrykk unna. Men tenk å gjøre seg så avhengig av den teknologien, hva er vel den i den store sammenhengen, den er ikke med på å utvikle noen sin karakter, minne, eller hjernefunksjon.

Alt går så fort i dag, det er ingen tid til refleksjon. Vi er jo blitt teknologimennesker som leverer så kjapt, og når vi har funnet det vi trenger, så glemmer vi det igjen like fort. Det er jo der igjen når vi trenger det, neste gang, sa jeg. Ja huff sa du, tenk om skolen istedet for å legge til rette for alle tester og alt man må lese, heller sørget for å lære ungene gode teknikker for læring. Tenk om de fikk lære nøyaktig hvordan de best lærer seg det de trenger å lære. Altså, ikke at de skal lære, men hvordan de skal lære. Da kommer jo det man skal lære som en selvfølge etterpå.

Det er jo så trist med denne ungdommen, de sitter berre begravet med hodet i mobiltelefonen. T-banen er jo full av folk med nakkeskader. De klarer ikke en gang svare på enkle faktaspørsmål om verden rundt seg og de har ingen kunnskaper om historiens gang. Ja, jeg er vel kanskje for pessimistisk, sa du.

Men i gamle dager satt gubbene med hodet begravet i avisen, alle som en, på toget, sa jeg da. Vet du at vi har en app på mobiltelefonen som gir oss umiddelbar tilgang til dagsferske aviser fra hele verden? Det er jo ikke rart man får nakkeskade av en sånn overflod. Men jeg er enig med deg i at vi ikke lenger tilegner oss den samme kunnskapen som før. Jeg vil likevel si at jeg er optimistisk for jeg ser at mine jevnaldrene blir mer og mer opptatt av å ta vare på de gamle verdiene som gode samtaler, debatter, og lærer seg alt fra strikking til baking og velger brettspill istedenfor dataspill. Vi blir så slitne av teknologien at vi blir anti alt sammen. Men vi er jo pent nødt til å være takknemlige for fremskrittene verden har tatt, du ringte jo til meg fordi du ikke fant svaret selv, og jeg fant det på Internett. Hva var det du spurte meg om igjen, det har jeg glemt.

Kanotur bak huset

 photo IMGP4840b_zpsmhzg2ytq.jpg

For oss er varer kanosesongen lenge. Fjorårets første tur var allerede i januar. Det skyldtes hovedsaklig det våte og varme været, som førte til at mengder med snø og is smeltet og forvandlet isødet til en enorm vannpøl som strakte seg langt utover breddene vannet vanligvis forholder seg til. I oktober i fjor var det atter igjen oversvømt, om enn ikke like mye som tidligere. Den lille bekken bak huset er vanligvis for liten til å sette ut kanoen i, den er så liten at den nesten ikke synes. Nå derimot, så det ut som om det var en hel liten sjø bak huset. Ofte er det svaner på besøk da, og det er koselig. Uansett, vi bestemte oss umiddelbart for at vi måtte ut med kanoen igjen. For anledningen hadde vi laget en varm chilisuppe som vi hadde med på termos, den smakte himmelsk ved siden av hjemmelaget beef jerky. Det var kjølig og godt i luften, så vi kledde oss godt.

Denne turen endte med å bli en magisk liten reise i et drømmelandskap man ikke ser så ofte. Read more